Книжная полка Сохранить
Размер шрифта:
А
А
А
|  Шрифт:
Arial
Times
|  Интервал:
Стандартный
Средний
Большой
|  Цвет сайта:
Ц
Ц
Ц
Ц
Ц

Кристин, дочь Лавранса. Венец : книга для чтения на норвежском языке

Покупка
Артикул: 791591.01.99
Доступ онлайн
350 ₽
В корзину
Историческая трилогия «Кристин, дочь Лавранса» принесла норвежской писательнице Сигрид Унсет Нобелевскую премию по литературе. Эта увлекательная семейная сага, написанная почти 100 лет назад, останется востребованной всегда, так как в ней есть всё, из чего состоит человеческая жизнь в любую эпоху: любовь и ненависть, верность и измена, мужество и страх, вера и отчаяние. Но главенствует в истории все же любовь. Повествование охватывает жизненный путь смелой Кристин, связавшей свою судьбу с рыцарем Эрландом. Помимо динамичного сюжета книга поражает воображение детальным и исторически верным описанием средневековой Норвегии. Перед вами первая часть трилогии («Венец»), рассказывающая о детстве, юности и замужестве главной героини. Предлагаем читателям насладиться этим литературным шедевром на языке оригинала.
Унсет, С. Кристин, дочь Лавранса. Венец : книга для чтения на норвежском языке : художественная литература / С. Унсет. - Санкт-Петербург : КАРО, 2022. - 384 с. - (Klassisk litteratur). - ISBN 978-5-9925-1546-6. - Текст : электронный. - URL: https://znanium.com/catalog/product/1902888 (дата обращения: 29.03.2024). – Режим доступа: по подписке.
Фрагмент текстового слоя документа размещен для индексирующих роботов. Для полноценной работы с документом, пожалуйста, перейдите в ридер.
Sigrid UNDSET

KRISTIN 

LAVRANSDATTER 

KRANSEN

KLASSISK LITTERATUR

УДК 372.8
ББК 81.2 Нор-9 
 
У58

ISBN 978-5-9925-1546-6

В оформлении обложки использован фрагмент картины  

Адольфа Тидеманда «Свадебные украшения»

Унсет, Сигрид

У58      Кристин, дочь Лавранса. Венец / Сигрид Унсет :  

Книга для чтения на норвежском языке. — Санкт-
Петербург : КАРО, 2022. — 384 с. — (Klassisk litte-
ratur).

ISBN 978-5-9925-1546-6.

Историческая трилогия «Кристин, дочь Лавранса» 

принесла норвежской писательнице Сигрид Унсет Нобе-
левскую премию по литературе. Эта увлекательная се-
мейная сага, написанная почти 100 лет назад, останется 
востребованной всегда, так как в ней есть всё, из чего со-
стоит человеческая жизнь в любую эпоху: любовь и нена-
висть, верность и измена, мужество и страх, вера и отчая-
ние. Но главенствует в истории все же любовь.

Повествование охватывает жизненный путь смелой 

Кристин, связавшей свою судьбу с рыцарем Эрландом. 
Помимо динамичного сюжета книга поражает воображе-
ние детальным и исторически верным описанием сред-
невековой Норвегии.

Перед вами первая часть трилогии («Венец»), расска-

зывающая о детстве, юности и замужестве главной герои-
ни. Предлагаем читателям насладиться этим литератур-
ным шедевром на языке оригинала.

УДК 372.8 

ББК 81.2 Нор-9

© КАРО, 2022
Все права защищены

KRANSEN

I. Jørundgård

I

Ved skiftet etter Ivar unge Gjesling på Sundbu i året 

1306 kom hans jordegods i Sil til datteren Ragnfrid og hen-
nes husbond Lavrans Bjørgulfssøn. De hadde før bodd på 
hans gård Skog i Follo nær ved Oslo, men nu flyttet de til 
Jørundgård øverst på Silsvollene.

Lavrans var av den slekt som her i landet ble kalt Lag-

mannssønnene. Den kom inn fra Sverige med hin Lauren-
tius Østgøtalagmann som tok Bjelbojarlens søster jomfru 
Bengta ut av Vreta kloster og rømte til Norge med henne. 
Herr Laurentius var hos kong Håkon den gamle og ble me-
get yndet av ham; kongen gav ham gården Skog. Men da 
han hadde vært her i landet i åtte år, døde han av sott, og 
enken, Folkungedatteren, som folk i Norge kalte kongsdat-
ter, for hjem og forlikte seg med sine frender. Hun ble siden 
rikt gift i et annet land. Hun og herr Laurentius hadde ikke 
barn sammen, og så arvet Laurentius’ bror Ketil Skog. Han 
var farfar til Lavrans Bjørgulfssøn.

Lavrans var blitt gift i ung alder; han var bare åtteog-

tyve år ved den tid han kom til Sil, og tre år yngre enn sin 
hustru. Som fremvokstring hadde han vært ved hirden og 
hadde nytt av en god oppfostring; men etter sitt giftermål 
ble han boende i ro på sin gård, ti Ragnfrid var noe underlig 
og tungsindig og trivdes ikke mellom folket sør i landet. 
Etter at hun hadde hatt den vanskjebne å miste tre små-
sønner i vuggen, ble hun rent folkesky. Det var da meget 
for at hustruen skulle komme nærmere til sine frender og 
kjenninger at Lavrans flyttet til Gudbrandsdalen. De hadde 
da de kom dit, ett barn i live, en liten mø som het Kristin.

Men da de festet bo på Jørundgård, levde de mest like 

stille der og holdt seg svært meget for seg selv; det syntes 
ikke som om Ragnfrid brydde seg stort om frendene sine, 
ti hun så dem ikke oftere enn hun måtte for sømmelighets 
skyld. Dette kom noe av at Lavrans og Ragnfrid var sær-
skilt fromme og gudfryktige mennesker som flittig søkte 
til kirken, gjerne herberget Guds tjenere og folk som for i 
kirkens ærender eller pilegrimer, når de for oppover dalen 
til Nidaros, og de viste sin sogneprest — han var deres 
nærmeste nabo og bodde på Romundgård — den største 
aktelse. Men ellers syntes folk der i dalen at gudsveldet 
kostet dem dyrt nok i tiender, gods og penger, så de mente 
de trengte ikke drive så hardt med faste bønner eller trekke 
til huse prester og munker, uten det var bruk for dem.

Ellers var Jørundgårdsfolket meget aktet og også vel 

likt, mest Lavrans, ti han var kjent som en sterk og modig 
mann, men fredsæl, stillfarende og rettsindig, jevn i sin 

ferd, men høvisk av vesen, en særskilt dyktig gårdbruker og 
en stor veidemann, særlig jaget han hissig på ulv og bjørn 
og allslags skadedyr. Han samlet på få år meget jord under 
sine hender, men han var en god og hjelpsom husbond mot 
sine leilendinger.

Ragnfrid så folk så lite til at de snart sluttet med å snak-

ke større om henne. Den første tid etter hun var kommet 
hjem til dalen, hadde mange undret seg, ti de mintes henne 
fra den tid hun gikk hjemme på Sundbu. Vakker hadde hun 
aldri vært, men da hadde hun sett god og glad ut; nu hadde 
hun skjemt seg så meget at en godt kunne tro hun var ti og 
ikke tre år eldre enn mannen. Folk syntes da hun tok dette 
med barna urimelig tungt, for ellers hadde hun det dog i 
alle måter bedre enn de fleste koner — hun satt i stor vel-
stand og anseelse, og hun levde godt med mannen, såvidt 
folk kunne se: ikke holdt Lavrans seg til andre kvinner, han 
rådførte seg meget med henne i alle saker, og han sa henne 
ikke et umildt ord, enten han var edru eller drukken. Hun 
var da heller ikke eldre enn at hun kunne få mange barn 
ennu, om Gud ville unne henne det.

De hadde noe vanskelig for å få unge folk i tjenesten 

på Jørundgård fordi husmoren hadde dette tunge sinn, og 
fordi de holdt alle faster så strengt. Ellers levde folk godt 
der i gården, og det falt sjelden onde ord eller refselser; 
både Lavrans og Ragnfrid gikk også selv foran i alt arbei-
de. Mannen var også gladlynt på sin måte og kunne være 
med i en dans eller synge fore, når ungdommen lekte om 
våkenettene på kirkebakken. Men det var dog helst eldre 

mennesker som søkte seg til Jørundgård; disse likte seg 
godt og ble lenge.

Da barnet Kristin var syv år gammel, hendte det en 

gang at hun skulle få følge med sin far opp på seteren deres.

Det var en vakker morgen litt frem på sommeren, Kris-

tin stod i loftet, der de sov nu sommertiden; hun så solen 
skinte ute, og hun hørte sin far og mennene snakke nede i 
tunet — da gledet hun seg slik at hun ikke kunne stå stille 
mens moren kledde på henne, men hoppet og sprang mel-
lom hvert plagg som ble trukket på henne. Hun hadde aldri 
før vært oppe på fjellene, men bare over rosten til Vågå, når 
hun fikk være med og gjeste sine morsfrender på Sundbu, 
og så i de nærmeste skogene med moren og husfolkene, når 
de gikk ut og plukket bær, som Ragnfrid satte på tyntølet 
sitt. Hun laget også en sur mask av tyttebær og tranebær 
som hun spiste til brødet istedenfor smør i langfastene.

Moren viklet opp Kristins lange, gule hår og bandt det 

inn i den gamle, blå luen hennes, kysset så datteren på kin-
net, og Kristin sprang ned til sin far. Lavrans satt i sadelen 
allerede; han løftet henne opp bak seg, hvor hun hadde 
lagt sammen sin kappe som en pute på hestens lend. Der 
fikk Kristin sitte overskrevs og holde i hans belte. Så ropte 
de levvel til moren, men hun kom løpende ned fra svalen 
med Kristins hettekåpe, gav den til Lavrans og bad ham 
vokte barnet vel.

Solen skinte, men det hadde regnet sterkt om natten, 

så bekkene sprutet og sang alle steder nedover liene, og 

skoddedottene drev under fjellsidene. Men over kammen 
seg hvite godværsskyer opp i den blå luft, og Lavrans og 
mennene hans snakket om at det ble nok en het dag når det 
led utpå. Lavrans hadde fire svenner med seg, og de var alle 
vel væpnede, for det lå på denne tid mange slags underlige 
folk inne i fjellet — enda de var så mange og de skulle så 
kort innpå at det var urimelig de skulle fornemme noe til 
slikt. Kristin var glad i alle svennene; de tre var noe eldre 
menn, men den fjerde, Arne Gyrdssøn fra Finsbrekken, var 
en halvvoksen gutt, og han var Kristins beste venn; han red 
nærmest etter Lavrans og henne, for det var han som skulle 
si henne fra om alt de så etter veien, der de for.

De red mellom husene på Romundgård og vekslet hils-

ninger med Eirik prest. Han stod ute og skjentes med dat-
teren sin — hun styrte huset for ham — om en spinning 
nyfarvet garn hun hadde glemt hengende ute dagen før; nu 
var den blitt skjemt av regnet.

På bakken ovenfor prestegården lå kirken, den var ikke 

stor, men fin, vakker og velholdt og frisktjæret. Ved korset 
utenfor kirkegårdsgrinden strøk Lavrans og hans menn 
hattene av og bøyde hodene; så snudde faren seg i sadelen, 
og han og Kristin vinket ned til moren som de kunne se ute 
på vollen foran gården hjemme; hun viftet til dem med en 
snipp av sitt hodelin.

Her på kirkebakken og i kirkegården pleide Kristin å 

leke nesten hver dag; men idag hun skulle ut og fare så 
langt, syntes barnet at det kjente syn av hjemmet og byg-
den var helt nytt og merkelig. Husklyngene på Jørundgård 

var likesom blitt mindre og gråere, der de lå nede på fla-
ten, inntun og uttun. Elven vant seg blank utover, og dalen 
vidde seg med de brede, grønne voller og myrer i bunnen, 
og gårder med aker og eng oppetter liene under de grå og 
stupbratte fjellsider.

Langt nedenfor der hvor fjellene gikk sammen og steng-

te, visste Kristin at Loptsgård lå. Der bodde Sigurd og Jon, to 
gamle menn med hvitt skjegg; de skulle alltid leke og skjem-
te med henne når de kom til Jørundgård. Jon var hun glad i, 
for han skar ut de vakreste dyr i tre til henne, og hun hadde 
engang fått et fingergull av ham. Men sist han var hos dem, 
ved hvitsøndagstide, da hadde han hatt med seg til henne 
en ridder som var skåret så vakkert og malt så vel at Kristin 
syntes hun hadde aldri fått gildere gave. Hun måtte ha ham 
med seg i sengen hver eneste natt, men om morgenen når 
hun våknet, stod ridderen på trinnet foran sengen, der hvor 
hun lå med foreldrene. Faren sa han sprang opp ved første 
hanegal, men Kristin skjønte nok at moren tok ham vekk 
når hun sovnet, for hun hadde hørt henne si han var så hard 
og vond hvis de fikk ham under seg om natten. — Sigurd av 
Loptsgård var Kristin redd for og likte ikke at han tok henne 
på kneet, for han pleide si at når hun ble mannvoksen, skulle 
han sove i armene hennes. Han hadde levd over to koner 
og sa selv han skulle nok leve over den tredje og; så kunne 
Kristin bli den fjerde. Men når hun gråt for det, lo Lavrans, 
og sa han trodde ikke Margit ville gi opp ånden så snart, men 
skulle det nu gå så ille og kom Sigurd på beiling, så skulle 
han få nei, hun trengte ikke være redd for annet.

Доступ онлайн
350 ₽
В корзину